Anne Marie Dahl

For en uke siden satt jeg her og gråt, savnet Loke. Jeg var livredd for hvordan det skulle gå. Mange mennesker er litt.. jaja.. er jo bare en katt... osv osv. For meg er kattene en del av familien, og jeg elsker mine katter herfra til evigheten og tilbake - og et par runder rundt månen for å være sikker. Han kom hjem, litt redusert, men med håp om et fortsatt langt og godt liv. Dagene med angst for om han skulle dø eller ikke, om han hadde andre sykdommer enn diabetesen osv osv osv.. Jeg ble dårlig på søndag og nå antibiotika og fortsatt feber, vondt å puste osv osv - så har vært en lang og mørk uke på mange måter. Det merkelige er at uansett hvor mørkt det føles så finnes det alltid lys, det er håpet om at ting skal gå bra, håpet om at ting skal ordne seg. Gleden over håpet. 

Det blir mye på min bedre halvdel nå da jeg er syk også, men han tar det pent. Han er heldigvis like glad i kattene som jeg er, og han er villig til å gå minst en ekstra mil for at de og jeg for den sakens skyld skal ha det bra. Jeg er uendelig heldig som har møtt en mann som han. 

To brødre som er brødre, og jeg får fortsatt dele hverdagen med de og resten av min familie på to og fire føtter.. ;) 

God helg alle sammen !