17 mai - feirer og feirer ikke
17 mai var stort da man var barn - nye sko, nye klær og man gledet seg i ukesvis til dagen. Jeg spilte i korps, og syns det var en av de mest fantastiske dagene i året.
Nå i voksen alder setter jeg pris på 17 mai i et historisk perspektiv og hva grunnloven er og betyr for meg som menneske og for det landet jeg bor i. Jeg setter pris på fridagen og jeg setter pris på at man kan hygge seg og ta det med ro.
Feire? Nei, jeg feirer ikke dagen, jeg pusser ikke skoene og gleder meg til å gå til byen. Jeg syns ikke hornmusikk er så kos tidlig om morgenen lenger.. men jeg syns det er hyggelig med barnelatter og unger som gleder seg. Jeg liker å se 17 mai på tv, se barnetoget.
Tror det er mange som meg som egentlig ikke feirer så veldig, men det er ikke så "korrekt" å innrømme det. Alle vil ha fasaden, og alle vil ha de samme tradisjoner som naboen har. Slik er det vel egentlig med alle høytider og store dager. Vi har et bilde av hvordan det skal være, vi tror at "alle" andre har perfekte dager, feiringer og markeringer etter den malen man tror er korrekt.
Jeg husker for noen år siden da en venninne og jeg ute og spiste 17 mai lunch, og det var en familie som satt på bordet ved siden av, både mor og far var gode i farta barna gråt og de voksne kjeftet med slørete blikk og stemmer, da de skulle gå ramlet faren fordi han var for full. Det fikk meg til å tenke.
Det er kanskje ikke alle barn som gleder seg til imorgen, det er ikke sikkert alle barn har en fin 17 mai selv om man har jubel, tv overføringer og barnetog. Det er ikke alle barn som har foreldre som har råd til å kjøpe nye klær til denne dagen, ei heller fråtse i mat og godis. Det er barn som gruer seg fordi festen starter ikveld, og kanskje fortsetter imorgen. Er de uheldige nok fortsetter det hele helgen eller til kassa er tom.
Kanskje greit å tenke litt lenger enn fordi sin egen fasade og drømmen om det perfekte.

Vis allkoholvett og ha en fin feiring imorgen, enten det er i korps, nye sko eller i sofakroken hjemme med tv og is !
Det viktigste er ikke hvordan man feirer, men at man tenker på hva dagen betyr og hva den markerer.












